Romjulen

Julefeiringen er over og hverdagen er igang. Burde jo prøve å beskrive litt av mitt liv og levnet her nede.... Merker at det er mye enklere å komme ned hit for andre gang. Alle inntrykkene på et slikt sted synker fortere inn når man har opplevd det før. Og det er litt godt, kjenner jeg. For det er mye å fordøye!! For det første er menneskene så ulike oss. De kommer fra ulike stammer,- bantu, masai, hadzabee og datoga. De kler seg i forskjellige fargede kast, og noen av dem har masse smykker på hender og føtter, og øreflipper som henger nesten på skuldrene. De fleste menn har en lang stav i hånden. De er vant til å passe dyrene, og den kan sikkert også brukes til å jage vekk fremmenfolk. Noen har fletter i håret, andre mer velstående har gjerne parykk. Noen smiler tannløst og andre ler veldig når de ser på meg. Det er veldig gøy å se på alle de forskjellige menneskene. Skulle tatt bilder av alle sammen, men jeg er ikke komfortabel med å ta fram et fotoapparat foran fremmede. Jeg hadde jo ikke likt det selv...! Nå i romjula er vi bare en håndfull hvite her på sykehuset, og de innfødte synes det er desto mer morsomt å se og le og kommentere hvor rare vi er :)

Det kommer folk inn portene her på sykehuset i en jevn strøm. De sitter å venter på røntgen, prøvetakninger og operasjoner. Alle pasienter har med seg pårørende, og disse bor i et hus her på plassen. Pårørende koker mat til pasienten og steller dem. I pårørendehuset er det full fyr på alle bålene der de koker ugali som er en maisgrøt som alle spiser, alltid. Det er på en måte veldig stemningsfullt å se på, men det er jo egentlig fryktelig fattigslig og enkelt. Men de klarer seg med lite, og de aller fleste smiler og prøver å være positive.

Det er hyggelig å jobbe med pasientene på Amani ward. Er blitt ganske godt kjent med dem nå. Vi improviserer med glosebok og kroppsspråk og det går som regel bra. Jeg prøver å få dem med å spille volleyball om ettermiddagene og da har vi det gøy. Men i dag oppstod det en språklig svikt, for de trodde jeg skulle møte dem og spille volleyball kl 05!! i dag tidlig. Så flere av dem hadde stått opp og ventet på meg da... Så det er fort gjort å misforstå :) Stakkars!
Har i dag undervist pasientene om depresjon, og etterpå de ansatte om hvordan de skal på best mulig måte hjelpe pasientene i behandlingen. Så er det ballspill i ettermiddag når temperaturen har avtatt litt.
To av pasientene ble skrevet ut fredag, og fikk høre at den ene dro rett ut i landsbyen og drakk. Så mye for de 6 ukene med avvenning og behandling.. Men jeg vet jo så godt at det er sånn det er. Noen klarer det, mens andre deltar kun i behandling fordi at mor, far eller ektefelle vil det. Og da går det stort sett galt etter en stund. Thats life!

I morra er det nyttårsaften. Så, takk for det gamle!! Er vanlig jobbedag først, så er det visst stor feiring i kirken ved midnatt.
GODT NYTTÅR!!