Ambulanse-teamet!

Ja, da kan jeg vel nesten si at jeg er blitt en del av ambulansetjenesten her på Haydom.... Har vært med på flere utrykninger og det er bare en utrolig opplevelse. Må fortelle om søndagskvelden min her nede. Det er jo egentlig helt umulig å beskrive en opplevelse, men jeg skal gjøre så godt jeg kan... For meg var det hvertfall utrolig flott! Ble først med Adam og skulle hente en dame som skulle føde. Men hun hadde alt født da vi kom frem. Det er spesielt og komme frem til en jordhytte der man må bøye seg for å komme inn. Helt mørkt inne, og ingenting interiør. Barnet var for tidlig født derfor ble de med i ambulansen tilbake. Traff dem igjen dagen etter og alt så bra ut.
Fortsetter med søndagskvelden... Han fikk beskjed om å hente en pasient nede i Yaeda Chini (i Rift Valley). Vi kjørte da det begynte å bli mørkt. Fullmånen steg opp og afrikahimmelen med milionvis av stjerner lyste opp veien. Det er veldig bratt ned til dalen. Så kjørte vi laaaangt innover veien. Veien ble til sti, og stien forsvant. Vi kjørte gjennom bushen, og folk pekte veien. Plutselig foran billyktene dukker det opp folk med spyd som er på vei hjem etter dagens vandring. De vokter seg for bushens ville dyr. Tilslutt kom vi fram til et jordhus, der hele slekten venter utenfor. Det er fyr på bålet, som er den eneste lyskilden for familien. Rundt huset er det bygget en høy "mur" av akazie buskas, som skjermer dem fra dyrene. Mannen som skal bli med oss er blitt stanget av en okse og har vondt i siden. Vi får ham inn i bilen og tre pårørende blir med oss tilbake. Vi finner nesten ikke tilbake igjen til veien. Det må flere veivisere til. Men de synes det er så vanskelig å vise vei i en bil, for de er bare vant til å gå. Så vi kjører litt fram og tilbake før vi kommer oss i riktig retning. Det tar ca to minutter med kjøring før to av dem begynner å kaste opp. Og de fortsetter helt til vi kommer oss fram til sykehuset. 1.5 timer. De er ikke vant til å sitte i bil. Og i tillegg humper det godt over slettene. Det er bare en helt FANTASTISK opplevelse å se Afrika på denne måten. Det kommer under huden på meg!!
På mandagskvelden dro vi og hentet en 10 år gammel gutt ute ved Basoto. Han var hiv smittet og var blitt dårlig for han hadde ikke medisiner. Det gjør noe med en når en kjører med den lille uskyldige gutten til sykehuset. Mange tanker som går gjennom hodet..: "hva klager jeg egentlig etter..." "så urettferdig verden er..." Gutten er bedre nå når han har fått medisiner. Men han har jo en forferdelig sykdom og en tøff fremtid i møte.
Ja, sånn er livet som ambulansemedarbeider! Ganske så spennende!!

I morgen skal jeg til Arusha. En av de norske skal hjem, så jeg og to-tre lokale kjente skal følge. Fint å få en tur utenfor Haydom. Blir der til lørdag.

Uprofesjonell sykepleier..!

Her skryter jeg på meg at jeg er så empatisk og grei med pasientene mine... Jeg må nå krype til korset og si at selv JEG gjør noen mistakes av og til ;)
I går spurte jeg en jeg kjenner, Adam som er ambulansesjåfør, om å få bli med han på utrykning. (siden jeg har blondt hår får jeg selvfølgelig lov til alt jeg spør om...) Vi dro ut sammen med en annen norsk mann som måtte sitte bak i bilen. Sykebil her er selvfølgelig Toyota Landcruiser. Det er ikke så mye annet som kan komme seg fram i bushen og på svært humpete veier. Vi kjørte et godt stykke i flott landskap. Vi skulle hente en malaria pasient. Vi kom fram og hele storfamilien var samlet om den syke 95 år gamle mannen som lå på en seng utenfor jordhuset. Da jeg steg ut av bilen hvisket de "daktari, daktari.." (doktor) De hadde nok høye forventninger til hva jeg skulle utrette. De fikk så den skrale, tynne mannen inn i bilen bak. Pluss tre pårørende.. Så det var rimelig fullt og trangt. Så setter dessverre den uprofesjonnelle delen av meg inn og jeg får rett og slett skikkelig latterkrampe. Det var så komisk og ikke minst uvirkelig situasjon der vi kjører avgårde. Jeg hadde egentlig veldig vondt av den stakkars pasienten, men jeg KLARTE ikke slutte å le. Og plutselig måtte sjåføren stoppe for å for å gå på do midt oppi alt, og det ble jo ikke mindre vittig. Nei, det var virkelig en UVIRKELIG opplevelse. Men neste gang må jeg ta meg sammen. Forventningene de hadde til den norske daktarien falt nok i grus...

Godt nytt år!!

Min julegave til sykehuset ble i år en halv liter blod,- gitt i dag! Det er som regel veldig lite blod tilgjengelig, så det er de pårørende som ofte må donere for sitt familiemedlem som trenger blod. Og det er jo endel som ikke har helt rent og godt blod å gi bort heller... Det er mange og tildels store operasjoner som foregår her på sykehuset, så det er viktig at det finnes noe tilgjengelig. Er tidligere blodgiver hjemme, men de vil jo ikke ha mitt blod lenger pga at jeg i flere år på rad har vært i malaria områder. Så det var fint å få ut litt gammelt nå...

Ja, det er veldig mye som foregår her på sykehuset. Det er stort og har ca 400 senger. Skal få lagt ut noen bilder en dag, så kan dere få se hvordan det ser ut her. Jeg er ikke så mye inne på de andre avdelingene, men det hender jeg besøker noen jeg kjenner som er innlagt på medisinsk eller surgical ward. Det er spesielle lukter, og det er trangt om plassen. Det er så mange inn-diagnoser som aldri vil finne sted i Norge. Her er foreksempel en mann som er angrepet av en elefant..
I forhold til psykiatri så ligger disse pasientene på samme avdelinger som de andre. Her regnes epilepsi som en psykiatrisk sykdom, og mange medisineres for det. Flere av disse pasientene har fått anfall hjemme og ramlet i bålet, og har fått fæle brannskader. Det er noen psykoser, og noen suicidale, som har forsøkt å ta livet av seg. Her går det for det meste i at de drikker gift for å skade seg eller dø. Ikke så mye barberblad-kutting som jeg er vant til fra sykehuset hjemme. Det er deprimerte pasienter, men det er ikke så vanlig å drive samtale terapi. Men jeg prøver meg litt på de jeg kjenner på Amani ward. Psykiatri er ennå et felt som er ukjent for mange, men det kan kanskje hjelpe litt at vi prøver å sette litt fokus på det. Det viktigste for meg har blitt å ha fokus på respekt, empati og det å bygge selvtillit hos dem. Så vi har det fint sammen, og jeg blir jo litt glad i de. Vet jammen ikke om det er uprofesjonelt, men det kan hvertfall ikke skade!!

Nå har jeg alt vært i Afrika en mnd. Tida flyr når man har det greit! Feiret nyttår med kaker hos Olsens og så i kirken. Da klokka ble 00.00 var det vill applaus og dansingen begynte (i kirken). Jeg kastet alle norske hemninger selv og ble med i dansen. Gøy!
Det som var litt kjipt var at tre av pasientene "mine" stakk fra avdelingen om natten og drakk seg sørpe fulle. De angrende synderene kom tilbake på morgenkvisten. I dag har vi hold på fra 09-17.30 med møter og samtaler. Det endte med en utskrivelse og to advarsler. Det er ikke lett!!! Så det var ikke alle som fikk en like grei start på det nye året... Men sånn er livet. Man må jo stå for sine valg!