Nå er det over....

Ja, nå er jeg hjemme i fedrelandet igjen. Afrika turen er over for denne gang. Det er vemodig. Jeg elsker å reise. Det å få lov å oppleve en annen kultur på innsiden er utrolig bra. Det eksotisike tiltrekker meg veldig. Så overgangen var stor da jeg trødde ut av flyet på kjevik i slaps og 2 grader..

Har hatt flotte opplevelser i Afrika. Mange som jeg aldri kommer til å glemme. En av dem var turen fra Haydom til Arusha på onsdag. Vi hadde med oss to små pasienter på turen, sammen med en mamma og en pappa. Den ene gutten var ca 5 år. Han skulle videre til Dar Es Salaam på sykehus for å bli behandlet for kreft i sjelettet. En nydelig gutt!! Den andre var ca 3 år. Han hadde for ca 2 mnd siden fått en liten hvit prikk i øyet. Denne hadde vokst og vokst og det var nå blitt en enorm svulst som hadde spist opp hele øyet. Svulsten var helt utrolig stor, og det var tøft å se. Men disse to, små tapre guttene gjorde utrolig inntrykk på meg. VI kjørte i 9 timer med den ene av dem. Ikke et knyst. Ikke noe masing om når vi var framme. Men tapre smil og kommentarer. Ja, det er sånn som kommer til å sitte i en stund!!

Det har blitt mange slike opplevelser på denne turen. Mye lærdom og tid til ettertanke. Anbefaler dere alle til å oppleve en annen verden enn den vi lever i, en gang!! Vi er visst ikke verdens navle, likevel....?

Avskjed

Det har vært skikkelig varme dager i det siste. Over 30 grader, varmt og godt, ja! Tenker overgangen blir litt stor til slaps og 2 grader i kr.sand... Jeg har hanglet i tre-fire dager nå. Tok bl.prøver i dag, og det var heldigvis ikke malaria. Men Dr Isaaki mener det er en virus infeksjon. Og han gav meg også antibiotika og smerte stillende. Litt kjipt å kaste bort dagene med å halvsove i senga, men det er jo ikke så mye jeg kan gjøre med det. Men tipper jeg er fin i morga. Svettinga tyder på at det er på vei ut av kroppen nå. Jeg har bare en dag igjen her i Haydom. Så imorra er det rundt til kjentsfolk for å si hadet. Gruer meg til det!! Jeg er forferdelig dårlig på farvel.... Så har jeg og en kompis fått låne en bil og kjører til Arusha tidlig onsdags morgen. Begynner å kunne veien nå. Er femte gangen i byen nå. Så går flyet torsdag kveld. Bye bye Africa for denne gang!!

Må nevne det for dere som er interessert. så har tv3 vært og filmet her i tre uker. Det er en serie som heter "sykehuset" som går på hverdager, og en av legene de følger er her på Haydom nå. Så det kommer til å bli mange serier med innslag fra Haydom de neste ukene.( Bare så det er sagt...jeg har holdt meg pent og pyntelig unna kameraet)


Vil forøvrig anbefale dere å gå inn på Haydom.no og lese litt om stedet. Og hvis noen av dere har noen kroner å avse så vil jeg anbefale dere å gi en gave til sykehuset. De strever forferdelig med økonomien. En annen ting som jeg tenker mye på er at vi hjemme må nødt til å forbedre oss på å spare og å være miljøbevisste. Jeg har jo prøvd å innføre stopp av plastikk drikkeglass på posten der jeg jobber hjemme. Men det viser seg å være veldig vanskelig... Men når jeg ser på forholdene her, så mener jeg at vi sannelig må skjerpe oss!! Her klarer de seg med utrolig lite, og da oppleves det veldig unødvendig at vi skal fråtse og sløse bare fordi vi har råd til det. Her har det foreksempel være mange uker der vi ikke har hatt papir til å skrive ut fra dataen. Og her er faktisk ingen plast drikkeglass eller papp tallerkener å finne. Så det var dagens oppfordring og bønn!!

TIpper jeg ikke får skrevet noe mer på bloggen før jeg er hjemme igjen. Så dere får ha takk for følge!! :)

Hei igjen...

Det lakker og lir mot slutten for meg her i Haydom. Det er ikke med lett hjerte jeg tenker på det!! Tårene sitter allerede løst. Jeg drar hjem neste uke, på min bursdag 5.mars. Da har jeg vært her tre mnd. Det har gått veldig fort..... Kunne gjerne vært tre til!! Det får bli neste gang. For neste gang blir det, det vet jeg!! Tok meg en liten ferie forrige uke. Herlig med salt sjø, 27 grader i vannet, sol og mat!! Vannvittig deilige dager!!!!!

Livet på Amani ward er litt ustrukturert akkurat nå. Den gruppen som er der er ikke helt velfungerende. Det er mye relapsing, tull og tøys. Men sånn er det jo med rus... Det er jo ikke akkurat enkelt.
Men jeg har det veldig veldig bra. Kan ikke si at jeg savner noe hjemme. Eller jo, jeg tenker på taco av og til... Men foruten det trives jeg veldig bra. Jeg har fått mange lokale venner. Og vi har mye gøy! Er endel oppe i landsbyen på kveldene. Spiser "chips y maiay", coco og spiller biljard på de lokale bulene sammen med venner. Nå er det veldig mange nye besøkende/gjester på Haydom, og de jeg har vært mest sammen med fra Norge og Holland har dratt hjem, så jeg er derfor mest sammen med de lokale. Jeg liker ikke "mure" meg inne på området bare med norske. Lærer mye av å "lufte" seg litt. Både språk, kultur, humor og opplevelser man ikke kan få sammen med nordmennene. (Tollef..nå skal du IKKE kommentere noe som helst!!!! :)
I kveld f.eks, skal jeg opp i byen på en ute- "restaurant" og grille medbrakte pølser fra Arusha!! Det kommer til å bli fest i gata! :)

Misunnelig??

Uforglemmelig opplevelse i bushen

Torsdag kveld i 22 tida ble jeg med ambulansen ut til Basoto.Ca 30/40 min kjoering fra Haydom. Vi skulle ut og hente en mama som skulle ha barn. Naar de skal hente en mama er det alltid i tillegg til sjaaforen med et personale fra maternity ward. Saa det var oss tre paa tur. Da vi kom fram var jeg den foerste som gikk inn stien til jordhytta. Jeg hadde lys paa mobilen, ellers er det umulig aa se noe framfor seg. Jeg boyede meg og gikk inn i den trange hytta som var helt moerk. I et rom innforbi satt kvinnen paa huk. Baalet brant ved siden av henne. To andre kvinner satt rundt henne og gav henne groet for aa drikke. Foran henne laa en bitte liten baby. Den roerte seg ikke og den var helt klart for tidlig foedt. Men den var helt perfekt og helt ferdig utviklet. Jeg fikk hore at hun var mellom 5/6mnd gravid. Hun visste at hun skulle ha tvillinger, men den neste babyen kom ikke ut. Hun hjelpepleieren som var med hjalp til aa forloese den doede babyen, jeg lyste med lykta. Babyen beveget plutselig paa seg, men vi visste at den ikke hadde sjanse for aa overleve... Jeg stoettet kvinnen ut i ambulanden. Jeg gikk paa sandaler og det rant blod paa meg. Men vi fikk henne inn, og lagt henne ned, og begynte aa kjoere tilbake. Etter en stund foedte hun ogsaa den andre babyen i bilen. Den var ogsaa doed. Kvinnen gav ikke fra seg en lyd. Hun graat heller ikke. Hun hadde mistet tre barn fraa foer. Man skjoenner at de har et annet forhold til liv og doed her. De er kanskje noedt til aa ha det for aa klare aa overleve....
Jeg kommer aldri til aa glemme den opplevelsen saa lenge jeg lever. Bildet er brent inn paa netthinna.

Regntid

Det er regntid nå. Men det har vært harde kår for folket her på Haydom. Det har vært veldig tørt. Så det er sendt opp mange bønner til Vår Far om regn. Og nå mot slutten av januar er bønnene hørt. Det regner stortsett en skur hver dag. Og her snakker vi SKIKKELIG regn. Det er som om alle sluser og kraner blir skrudd på fullt. Med regnet har det også blitt litt kaldere. Så fra 30 deilige grader er det nå nede i 19-20 grader. Men dagene varierer. Skal ikke klage. Regn er liv eller død her, så da gjør det ikke så mye om jeg ikke blir så brun.... Men regnet skaper endel problemer. Veiene kollapser. Det er nå jeg virkelig skjønner nødvendigheten av landcruiserene og 4hjuls trekk!

Haydom venner

Oppdatering!

Lenge siden sist!! Litt pga nettproblemer, jeg skylder hvertfall på det... Siste kapittel endte med Arusha tur. Det var en veldig fin tur. Deilig å få luftet seg litt. Vi fikk i oss god mat, og vi hadde en flott fredag på besøk hos en mann som bor like ved Kilimanjaro. Legger inn et bilde av toppen, som skimtes i det fjerne. Jeg har ingen tiltrekning til å skulle stresse opp dit. Jeg har nok med å ha sett det fra bunnen. VI fikk sendt Tollef avgårde til Norge, og dagen etter brukte vi til å tusle rundt, ta ut penger, handle litt og vi kjørte hjem utpå lørdags ettermiddagen. VI fikk en punktering underveis, men gutta visste råd, selv om jekken manglet sveiv... De har vært ute en "vinternatt" før. Jeg liker å kjøre. Det er så utrolig mye fint å se. Naturen er helt spesiell. Vi suser forbi en sebraflokk og en masai på sykkel med dobbelt speil og skvettlapp bak.... Mye artig!

Ambulanse-teamet!

Ja, da kan jeg vel nesten si at jeg er blitt en del av ambulansetjenesten her på Haydom.... Har vært med på flere utrykninger og det er bare en utrolig opplevelse. Må fortelle om søndagskvelden min her nede. Det er jo egentlig helt umulig å beskrive en opplevelse, men jeg skal gjøre så godt jeg kan... For meg var det hvertfall utrolig flott! Ble først med Adam og skulle hente en dame som skulle føde. Men hun hadde alt født da vi kom frem. Det er spesielt og komme frem til en jordhytte der man må bøye seg for å komme inn. Helt mørkt inne, og ingenting interiør. Barnet var for tidlig født derfor ble de med i ambulansen tilbake. Traff dem igjen dagen etter og alt så bra ut.
Fortsetter med søndagskvelden... Han fikk beskjed om å hente en pasient nede i Yaeda Chini (i Rift Valley). Vi kjørte da det begynte å bli mørkt. Fullmånen steg opp og afrikahimmelen med milionvis av stjerner lyste opp veien. Det er veldig bratt ned til dalen. Så kjørte vi laaaangt innover veien. Veien ble til sti, og stien forsvant. Vi kjørte gjennom bushen, og folk pekte veien. Plutselig foran billyktene dukker det opp folk med spyd som er på vei hjem etter dagens vandring. De vokter seg for bushens ville dyr. Tilslutt kom vi fram til et jordhus, der hele slekten venter utenfor. Det er fyr på bålet, som er den eneste lyskilden for familien. Rundt huset er det bygget en høy "mur" av akazie buskas, som skjermer dem fra dyrene. Mannen som skal bli med oss er blitt stanget av en okse og har vondt i siden. Vi får ham inn i bilen og tre pårørende blir med oss tilbake. Vi finner nesten ikke tilbake igjen til veien. Det må flere veivisere til. Men de synes det er så vanskelig å vise vei i en bil, for de er bare vant til å gå. Så vi kjører litt fram og tilbake før vi kommer oss i riktig retning. Det tar ca to minutter med kjøring før to av dem begynner å kaste opp. Og de fortsetter helt til vi kommer oss fram til sykehuset. 1.5 timer. De er ikke vant til å sitte i bil. Og i tillegg humper det godt over slettene. Det er bare en helt FANTASTISK opplevelse å se Afrika på denne måten. Det kommer under huden på meg!!
På mandagskvelden dro vi og hentet en 10 år gammel gutt ute ved Basoto. Han var hiv smittet og var blitt dårlig for han hadde ikke medisiner. Det gjør noe med en når en kjører med den lille uskyldige gutten til sykehuset. Mange tanker som går gjennom hodet..: "hva klager jeg egentlig etter..." "så urettferdig verden er..." Gutten er bedre nå når han har fått medisiner. Men han har jo en forferdelig sykdom og en tøff fremtid i møte.
Ja, sånn er livet som ambulansemedarbeider! Ganske så spennende!!

I morgen skal jeg til Arusha. En av de norske skal hjem, så jeg og to-tre lokale kjente skal følge. Fint å få en tur utenfor Haydom. Blir der til lørdag.

Uprofesjonell sykepleier..!

Her skryter jeg på meg at jeg er så empatisk og grei med pasientene mine... Jeg må nå krype til korset og si at selv JEG gjør noen mistakes av og til ;)
I går spurte jeg en jeg kjenner, Adam som er ambulansesjåfør, om å få bli med han på utrykning. (siden jeg har blondt hår får jeg selvfølgelig lov til alt jeg spør om...) Vi dro ut sammen med en annen norsk mann som måtte sitte bak i bilen. Sykebil her er selvfølgelig Toyota Landcruiser. Det er ikke så mye annet som kan komme seg fram i bushen og på svært humpete veier. Vi kjørte et godt stykke i flott landskap. Vi skulle hente en malaria pasient. Vi kom fram og hele storfamilien var samlet om den syke 95 år gamle mannen som lå på en seng utenfor jordhuset. Da jeg steg ut av bilen hvisket de "daktari, daktari.." (doktor) De hadde nok høye forventninger til hva jeg skulle utrette. De fikk så den skrale, tynne mannen inn i bilen bak. Pluss tre pårørende.. Så det var rimelig fullt og trangt. Så setter dessverre den uprofesjonnelle delen av meg inn og jeg får rett og slett skikkelig latterkrampe. Det var så komisk og ikke minst uvirkelig situasjon der vi kjører avgårde. Jeg hadde egentlig veldig vondt av den stakkars pasienten, men jeg KLARTE ikke slutte å le. Og plutselig måtte sjåføren stoppe for å for å gå på do midt oppi alt, og det ble jo ikke mindre vittig. Nei, det var virkelig en UVIRKELIG opplevelse. Men neste gang må jeg ta meg sammen. Forventningene de hadde til den norske daktarien falt nok i grus...

Godt nytt år!!

Min julegave til sykehuset ble i år en halv liter blod,- gitt i dag! Det er som regel veldig lite blod tilgjengelig, så det er de pårørende som ofte må donere for sitt familiemedlem som trenger blod. Og det er jo endel som ikke har helt rent og godt blod å gi bort heller... Det er mange og tildels store operasjoner som foregår her på sykehuset, så det er viktig at det finnes noe tilgjengelig. Er tidligere blodgiver hjemme, men de vil jo ikke ha mitt blod lenger pga at jeg i flere år på rad har vært i malaria områder. Så det var fint å få ut litt gammelt nå...

Ja, det er veldig mye som foregår her på sykehuset. Det er stort og har ca 400 senger. Skal få lagt ut noen bilder en dag, så kan dere få se hvordan det ser ut her. Jeg er ikke så mye inne på de andre avdelingene, men det hender jeg besøker noen jeg kjenner som er innlagt på medisinsk eller surgical ward. Det er spesielle lukter, og det er trangt om plassen. Det er så mange inn-diagnoser som aldri vil finne sted i Norge. Her er foreksempel en mann som er angrepet av en elefant..
I forhold til psykiatri så ligger disse pasientene på samme avdelinger som de andre. Her regnes epilepsi som en psykiatrisk sykdom, og mange medisineres for det. Flere av disse pasientene har fått anfall hjemme og ramlet i bålet, og har fått fæle brannskader. Det er noen psykoser, og noen suicidale, som har forsøkt å ta livet av seg. Her går det for det meste i at de drikker gift for å skade seg eller dø. Ikke så mye barberblad-kutting som jeg er vant til fra sykehuset hjemme. Det er deprimerte pasienter, men det er ikke så vanlig å drive samtale terapi. Men jeg prøver meg litt på de jeg kjenner på Amani ward. Psykiatri er ennå et felt som er ukjent for mange, men det kan kanskje hjelpe litt at vi prøver å sette litt fokus på det. Det viktigste for meg har blitt å ha fokus på respekt, empati og det å bygge selvtillit hos dem. Så vi har det fint sammen, og jeg blir jo litt glad i de. Vet jammen ikke om det er uprofesjonelt, men det kan hvertfall ikke skade!!

Nå har jeg alt vært i Afrika en mnd. Tida flyr når man har det greit! Feiret nyttår med kaker hos Olsens og så i kirken. Da klokka ble 00.00 var det vill applaus og dansingen begynte (i kirken). Jeg kastet alle norske hemninger selv og ble med i dansen. Gøy!
Det som var litt kjipt var at tre av pasientene "mine" stakk fra avdelingen om natten og drakk seg sørpe fulle. De angrende synderene kom tilbake på morgenkvisten. I dag har vi hold på fra 09-17.30 med møter og samtaler. Det endte med en utskrivelse og to advarsler. Det er ikke lett!!! Så det var ikke alle som fikk en like grei start på det nye året... Men sånn er livet. Man må jo stå for sine valg!