Ambulanse-teamet!

Ja, da kan jeg vel nesten si at jeg er blitt en del av ambulansetjenesten her på Haydom.... Har vært med på flere utrykninger og det er bare en utrolig opplevelse. Må fortelle om søndagskvelden min her nede. Det er jo egentlig helt umulig å beskrive en opplevelse, men jeg skal gjøre så godt jeg kan... For meg var det hvertfall utrolig flott! Ble først med Adam og skulle hente en dame som skulle føde. Men hun hadde alt født da vi kom frem. Det er spesielt og komme frem til en jordhytte der man må bøye seg for å komme inn. Helt mørkt inne, og ingenting interiør. Barnet var for tidlig født derfor ble de med i ambulansen tilbake. Traff dem igjen dagen etter og alt så bra ut.
Fortsetter med søndagskvelden... Han fikk beskjed om å hente en pasient nede i Yaeda Chini (i Rift Valley). Vi kjørte da det begynte å bli mørkt. Fullmånen steg opp og afrikahimmelen med milionvis av stjerner lyste opp veien. Det er veldig bratt ned til dalen. Så kjørte vi laaaangt innover veien. Veien ble til sti, og stien forsvant. Vi kjørte gjennom bushen, og folk pekte veien. Plutselig foran billyktene dukker det opp folk med spyd som er på vei hjem etter dagens vandring. De vokter seg for bushens ville dyr. Tilslutt kom vi fram til et jordhus, der hele slekten venter utenfor. Det er fyr på bålet, som er den eneste lyskilden for familien. Rundt huset er det bygget en høy "mur" av akazie buskas, som skjermer dem fra dyrene. Mannen som skal bli med oss er blitt stanget av en okse og har vondt i siden. Vi får ham inn i bilen og tre pårørende blir med oss tilbake. Vi finner nesten ikke tilbake igjen til veien. Det må flere veivisere til. Men de synes det er så vanskelig å vise vei i en bil, for de er bare vant til å gå. Så vi kjører litt fram og tilbake før vi kommer oss i riktig retning. Det tar ca to minutter med kjøring før to av dem begynner å kaste opp. Og de fortsetter helt til vi kommer oss fram til sykehuset. 1.5 timer. De er ikke vant til å sitte i bil. Og i tillegg humper det godt over slettene. Det er bare en helt FANTASTISK opplevelse å se Afrika på denne måten. Det kommer under huden på meg!!
På mandagskvelden dro vi og hentet en 10 år gammel gutt ute ved Basoto. Han var hiv smittet og var blitt dårlig for han hadde ikke medisiner. Det gjør noe med en når en kjører med den lille uskyldige gutten til sykehuset. Mange tanker som går gjennom hodet..: "hva klager jeg egentlig etter..." "så urettferdig verden er..." Gutten er bedre nå når han har fått medisiner. Men han har jo en forferdelig sykdom og en tøff fremtid i møte.
Ja, sånn er livet som ambulansemedarbeider! Ganske så spennende!!

I morgen skal jeg til Arusha. En av de norske skal hjem, så jeg og to-tre lokale kjente skal følge. Fint å få en tur utenfor Haydom. Blir der til lørdag.

Uprofesjonell sykepleier..!

Her skryter jeg på meg at jeg er så empatisk og grei med pasientene mine... Jeg må nå krype til korset og si at selv JEG gjør noen mistakes av og til ;)
I går spurte jeg en jeg kjenner, Adam som er ambulansesjåfør, om å få bli med han på utrykning. (siden jeg har blondt hår får jeg selvfølgelig lov til alt jeg spør om...) Vi dro ut sammen med en annen norsk mann som måtte sitte bak i bilen. Sykebil her er selvfølgelig Toyota Landcruiser. Det er ikke så mye annet som kan komme seg fram i bushen og på svært humpete veier. Vi kjørte et godt stykke i flott landskap. Vi skulle hente en malaria pasient. Vi kom fram og hele storfamilien var samlet om den syke 95 år gamle mannen som lå på en seng utenfor jordhuset. Da jeg steg ut av bilen hvisket de "daktari, daktari.." (doktor) De hadde nok høye forventninger til hva jeg skulle utrette. De fikk så den skrale, tynne mannen inn i bilen bak. Pluss tre pårørende.. Så det var rimelig fullt og trangt. Så setter dessverre den uprofesjonnelle delen av meg inn og jeg får rett og slett skikkelig latterkrampe. Det var så komisk og ikke minst uvirkelig situasjon der vi kjører avgårde. Jeg hadde egentlig veldig vondt av den stakkars pasienten, men jeg KLARTE ikke slutte å le. Og plutselig måtte sjåføren stoppe for å for å gå på do midt oppi alt, og det ble jo ikke mindre vittig. Nei, det var virkelig en UVIRKELIG opplevelse. Men neste gang må jeg ta meg sammen. Forventningene de hadde til den norske daktarien falt nok i grus...

Godt nytt år!!

Min julegave til sykehuset ble i år en halv liter blod,- gitt i dag! Det er som regel veldig lite blod tilgjengelig, så det er de pårørende som ofte må donere for sitt familiemedlem som trenger blod. Og det er jo endel som ikke har helt rent og godt blod å gi bort heller... Det er mange og tildels store operasjoner som foregår her på sykehuset, så det er viktig at det finnes noe tilgjengelig. Er tidligere blodgiver hjemme, men de vil jo ikke ha mitt blod lenger pga at jeg i flere år på rad har vært i malaria områder. Så det var fint å få ut litt gammelt nå...

Ja, det er veldig mye som foregår her på sykehuset. Det er stort og har ca 400 senger. Skal få lagt ut noen bilder en dag, så kan dere få se hvordan det ser ut her. Jeg er ikke så mye inne på de andre avdelingene, men det hender jeg besøker noen jeg kjenner som er innlagt på medisinsk eller surgical ward. Det er spesielle lukter, og det er trangt om plassen. Det er så mange inn-diagnoser som aldri vil finne sted i Norge. Her er foreksempel en mann som er angrepet av en elefant..
I forhold til psykiatri så ligger disse pasientene på samme avdelinger som de andre. Her regnes epilepsi som en psykiatrisk sykdom, og mange medisineres for det. Flere av disse pasientene har fått anfall hjemme og ramlet i bålet, og har fått fæle brannskader. Det er noen psykoser, og noen suicidale, som har forsøkt å ta livet av seg. Her går det for det meste i at de drikker gift for å skade seg eller dø. Ikke så mye barberblad-kutting som jeg er vant til fra sykehuset hjemme. Det er deprimerte pasienter, men det er ikke så vanlig å drive samtale terapi. Men jeg prøver meg litt på de jeg kjenner på Amani ward. Psykiatri er ennå et felt som er ukjent for mange, men det kan kanskje hjelpe litt at vi prøver å sette litt fokus på det. Det viktigste for meg har blitt å ha fokus på respekt, empati og det å bygge selvtillit hos dem. Så vi har det fint sammen, og jeg blir jo litt glad i de. Vet jammen ikke om det er uprofesjonelt, men det kan hvertfall ikke skade!!

Nå har jeg alt vært i Afrika en mnd. Tida flyr når man har det greit! Feiret nyttår med kaker hos Olsens og så i kirken. Da klokka ble 00.00 var det vill applaus og dansingen begynte (i kirken). Jeg kastet alle norske hemninger selv og ble med i dansen. Gøy!
Det som var litt kjipt var at tre av pasientene "mine" stakk fra avdelingen om natten og drakk seg sørpe fulle. De angrende synderene kom tilbake på morgenkvisten. I dag har vi hold på fra 09-17.30 med møter og samtaler. Det endte med en utskrivelse og to advarsler. Det er ikke lett!!! Så det var ikke alle som fikk en like grei start på det nye året... Men sånn er livet. Man må jo stå for sine valg!

Romjulen

Julefeiringen er over og hverdagen er igang. Burde jo prøve å beskrive litt av mitt liv og levnet her nede.... Merker at det er mye enklere å komme ned hit for andre gang. Alle inntrykkene på et slikt sted synker fortere inn når man har opplevd det før. Og det er litt godt, kjenner jeg. For det er mye å fordøye!! For det første er menneskene så ulike oss. De kommer fra ulike stammer,- bantu, masai, hadzabee og datoga. De kler seg i forskjellige fargede kast, og noen av dem har masse smykker på hender og føtter, og øreflipper som henger nesten på skuldrene. De fleste menn har en lang stav i hånden. De er vant til å passe dyrene, og den kan sikkert også brukes til å jage vekk fremmenfolk. Noen har fletter i håret, andre mer velstående har gjerne parykk. Noen smiler tannløst og andre ler veldig når de ser på meg. Det er veldig gøy å se på alle de forskjellige menneskene. Skulle tatt bilder av alle sammen, men jeg er ikke komfortabel med å ta fram et fotoapparat foran fremmede. Jeg hadde jo ikke likt det selv...! Nå i romjula er vi bare en håndfull hvite her på sykehuset, og de innfødte synes det er desto mer morsomt å se og le og kommentere hvor rare vi er :)

Det kommer folk inn portene her på sykehuset i en jevn strøm. De sitter å venter på røntgen, prøvetakninger og operasjoner. Alle pasienter har med seg pårørende, og disse bor i et hus her på plassen. Pårørende koker mat til pasienten og steller dem. I pårørendehuset er det full fyr på alle bålene der de koker ugali som er en maisgrøt som alle spiser, alltid. Det er på en måte veldig stemningsfullt å se på, men det er jo egentlig fryktelig fattigslig og enkelt. Men de klarer seg med lite, og de aller fleste smiler og prøver å være positive.

Det er hyggelig å jobbe med pasientene på Amani ward. Er blitt ganske godt kjent med dem nå. Vi improviserer med glosebok og kroppsspråk og det går som regel bra. Jeg prøver å få dem med å spille volleyball om ettermiddagene og da har vi det gøy. Men i dag oppstod det en språklig svikt, for de trodde jeg skulle møte dem og spille volleyball kl 05!! i dag tidlig. Så flere av dem hadde stått opp og ventet på meg da... Så det er fort gjort å misforstå :) Stakkars!
Har i dag undervist pasientene om depresjon, og etterpå de ansatte om hvordan de skal på best mulig måte hjelpe pasientene i behandlingen. Så er det ballspill i ettermiddag når temperaturen har avtatt litt.
To av pasientene ble skrevet ut fredag, og fikk høre at den ene dro rett ut i landsbyen og drakk. Så mye for de 6 ukene med avvenning og behandling.. Men jeg vet jo så godt at det er sånn det er. Noen klarer det, mens andre deltar kun i behandling fordi at mor, far eller ektefelle vil det. Og da går det stort sett galt etter en stund. Thats life!

I morra er det nyttårsaften. Så, takk for det gamle!! Er vanlig jobbedag først, så er det visst stor feiring i kirken ved midnatt.
GODT NYTTÅR!!

Aud og Karin

Jeg vil gjerne takke mine trofaste venner Aud Siegne og Karin for deres fantastiske julegave! Jeg fikk en kassett som var spilt inn og "redigert" egenhendig av de to. Fikk ikke fatt i kassettspiller før 3.juledag, men bedre sent enn aldri. Og jeg lo så jeg grein da jeg hørte på. Den inneholdt ulike "intervjuer" og hilsener til meg. Takker dere så mye!! I den anledning vier jeg dere to en plass i bildegalleriet mitt!

Juleforberedelser

Her er et bilde fra når jeg og Salome, som jobber på amani ward er ute og henter juletre og skal pynte avdelingen med blomster. Og så er det bilde av forberedelsene til julematen.... Det står nesten alltid en ku eller en gjeit og gresser utenfor her. De ender sin sjebne i dette treet og siden på bordet vårt. Jeg bor i en av dørene bak kjøttet!!

God Jul!

Nå er det alt blitt 2.juledag. Ja, denne jula var litt anderledes enn den jeg de forhenværende 31 jeg har hatt. Dagen begynte kl 10, da jeg gikk til Amani ward. Der hadde vi et lite møte, med juleevangeliet og sang. Guttene som jobber på verkstedet her på Haydom er kjent for sine gode stemmer og svingende hofter, så de var med og tok en svingom for oss. Så var det fest i kirken på området. Den begynte kl 13 og varte til 17.30. Julaften = party-party! Det var stor stemning i salen. De forskjellige avdelingene sang og vrikket. Ganske kult!! vi var mange hundre samlet og det var rimelig høy svettefaktor inne i lokalet. Måtte ut noen ganger for å innhalere frisk luft for å overleve. De feiret også personale som hadde jobbet der i 25 år. Og da ble det helt vilt!! Familie og kolleger overstrømmet dem med gaver. Av sykehuset fikk de takplater i aluminium. En veldig flott gave, for det er dyrt for dem.. Plutselig kom det en med en gjeit på skuldrene. Stakkars gjeit. Rart den ikke døde av sjokk inne i det lokale. Men det var en artig opplevelse. På sørlandet sykehus får man en klokke som ingen vil gå med som takk for jobben etter 25 år. Tror faktisk heller jeg ville likt en gjeit og nye takstein!!

I seks tiden var jeg på julemiddag hos Mama Kari. Der ble det servert ribbe, surkål, pølser, svisker, brun saus og poteter. Til kaffen var det multekrem med multer fra Hardanger! Ikke dårlig!! En koselig kveld med familien Olsen + noen andre norske som jobber her.

Julepynten her nede er et kapittel for seg!! For å si det sånn..design kulene mine kommer til kort her. Her er det glitter og glor, det blinker og flagrer... Amani ward hadde ingen pynt, så jeg dro opp i byen og handlet det jeg fant. Og dere som kjenner meg ville nok ikke tro hva jeg brukte pengene mine på. Men så lenge de liker det er det jo bare gøy.
På julefesten i kirken hadde de hengt opp blinkende lys som spilte en medley av amerikanske julesanger. Lyden lignet skjærende sekkepipe..., og etterhvert som timene gikk ble det mer og mer falskt. Utrolig vittig!!

Det var artig å feire jul på Haydom. Men det er på en måte merkelig, for jeg føler ikke at det har vært ordentlig jul heller, selv om ribba smakte som den skulle. Men jeg hadde lyst til å oppleve en jul borte fra alle de enorme materielle godene vi har hjemme. Det er godt å reflektere litt over alt vi har og alt vi tror at vi trenger, og bare måååå ha. Jeg trenger hvertfall det innimellom. FIkk med meg før jeg dro hjemmefra at finansministeren anbefalte alle i norge å ut og handle litt ekstra nå før jul for å hjelpe økonomien på fote igjen.... Da er det noe galt!! var innom en avis på nettet i dag og så at nordmenn hadde handlet for 2.2 mrd kr en av dagene før jul... Da er det også noe galt...
Hadde kjøpt med en bitte liten dukke fra norge som jeg gav til en liten jente på 3 år som er med sin mor som er pasient på amani ward. Hun passer på den som en smed, leker med den og legger den i esken når hun ikke holder den. Det er veldig rørende å se,- hvor mye en liten bagatell for meg kan bety all verden for henne. Men det er viktig for meg å se det, og å huske det når jeg kommer hjem. Det er så lite som skal til for å glede de som ikke er så heldige som oss. Det er helt flaut å tenke på alt jeg har hjemme, og alt jeg har lyst på, - når jeg møter moren til denne lille jenta som ikke engang eide undertøy da hun ble lagt inn....
Ja, det var dagens refleksjon!